juni 2016

Se

Det er merkelig at du finnes,
men at du ikke vet noen ting om hvordan verden ser ut.

Det er merkelig at det finnes en første gang man ser himmelen,
en første gang man ser solen,
en første gang man kjenner luften mot huden.

Det er merkelig at det finnes en første gang man ser et ansikt,
et tre,
en lampe,
en pysjamas,
en sko.

I mitt liv hender det nesten aldri lenger.
Men snart gjør det det.

Om bare noen uker vil jeg se deg for første gang.


Karl Ove Knausgård, Om vinteren (2015).

Tid

Det er rart når du går fra en låst hverdag
med et ønske om å gjøre alt annet når du er ferdig

Til å ikke vite hva du skal gjøre når du faktisk er ferdig
i en tidssone med et hav av timer

Likevel liker jeg det litt sånn
det er ikke så verst

Ikke så verst å f. eks. begynne på en ny bok, som den jeg har begynt på nå
ærlig, virkelighetsnær, der jeg inhalerer nesten hvert ord

Ha middager på traurige tirsdager, la spillelistene på Spotify bestemme farten
​akkurat slik jeg liker det

Eller bare snakke med noen, å ha tid til de gode samtalene
når man hører hei-et deres gir alt mening

Hva skal man skrive når man har tid til det
hva med dette

Det som ikke eldes

Det eneste som ikke eldes i ansiktet, er øynene. De er like klare den dagen vi blir født som den dagen vi dør. Blodårene i dem kan riktignok sprenges, og hinnene riktignok mattes, men lyset i dem forandrer seg aldri. Det er alderdommen. Alle ansiktets detaljer er synlige, alle spor i livet har avsatt i det, lar seg følge. Ansiktet er furet, rynkete, posete, herjet av tiden. Men øynene er klare, og om ikke unge, så likesom utenfor den tiden som preger ansiktet ellers. Det er som om en annen ser på oss, fra et sted innenfor ansiktet, hvor alt er annerledes. Nærmere et annet menneskes sjel er det vanskelig å komme.
 

Karl Ove Knausgård, Min Kamp 1 (2010).

hits