mars 2016

Smil

Sol




Oppi prosjekter og egentlig alle prosesser, skinner denne bloggen alltid for seg selv. Et slags stupebrett, der jeg hopper vekk fra hverdagens gjøremål. Jeg renser hjernen og skriver. Ofte lurer jeg på hvordan jeg ville reagert hadde jeg vært en utenforstående og lest disse tekstene. Alene vurderer jeg jo dem aldri selv. Mulig jeg er en smule inhabil, og lukker maskinen rett etter det er publisert, skrevet i stein, lagret i http. Samtidig får jeg et adredalin-kick når noen plukker opp noe av det jeg skriver, med andre innfalsviklinger og teorier, og vi kan diskutere dem i timesvis. En form for dialog, å bable skriftlig.

Bilde funnet her.

hits