februar 2017

Tanketekst

Jeg står med tversoversløyfe og hvit skjorte, mamma gjenreiser en litt nedfallen hestehale og tar på årets siste antrekk. Fyrverkeriene lades, snart går startskuddet for det nye året.

Jeg tenker på dette året og lurer på hva det vil fylles med, hvordan det vil fargelegges. Kanskje jeg tenker altfor mye på det. Noen sier at man burde slutte å tenke så mye, andre sier 'la oss snakke om det'.

Alt som skjer med din fullstendige tilstedeværelse. Året fylles, seksten blir til sytten, sangen avsluttes og overtas av en annen, den ene foten settes foran den andre, snøfnugget faller, samler seg, blir til hvit masse, stjernen blinker to, tre, kanskje fire ganger, flyet ruller, letter, stiger, faller, treffer, lander, vinden som danser blant trærne, ballongen som sprekker i lufta, kloden spinner, vannet fryser, Facebook åpnes, verden lukkes, alt som skjer i et evigvarende maskineri som drives på autopilot uten at vi klarer å styre eller kontrollere det.

Tankene kan fort forsvinne i en slags vektløs ballett der jeg må plassere føttene på bakken for å ikke stange i en lyktestolpe eller snuble fra fortauskanten. Å være bevisst på det, den litt rare og uhyggelige følelsen du får når du tenker på søvn, men ikke klarer å sovne, å puste når du får vite at din høyre lunge tar inn mer luft enn din venstre (1), og liksom kjenner etter, prøve å kompensere det eller noe. Det er kanskje ute av vår kontroll, et uendelig mysterium, en tilmålt blanding av rytme, fart og gjenkjenning.



(1) Kilde

hits