Video


Kelsey Lu - Morning After Coffee
  • 23.08.2016
  • ///

Kart

Følg veiene

 

fra en strekning til en annen​

gjennom grusveier, asfalterte veier, svinger og strake etapper

fra tusenvis av høydemetre over havet til ingen

fra jeg og eg og i og æ

fra min by til din by

 

Veiene som binder oss sammen

  • 26.07.2016
  • ///

Se

Det er merkelig at du finnes,
men at du ikke vet noen ting om hvordan verden ser ut.

Det er merkelig at det finnes en første gang man ser himmelen,
en første gang man ser solen,
en første gang man kjenner luften mot huden.

Det er merkelig at det finnes en første gang man ser et ansikt,
et tre,
en lampe,
en pysjamas,
en sko.

I mitt liv hender det nesten aldri lenger.
Men snart gjør det det.

Om bare noen uker vil jeg se deg for første gang.


Karl Ove Knausgård, Om vinteren (2015).

  • 28.06.2016
  • ///

Tid

Det er rart når du går fra en låst hverdag
med et ønske om å gjøre alt annet når du er ferdig

Til å ikke vite hva du skal gjøre når du faktisk er ferdig
i en tidssone med et hav av timer

Likevel liker jeg det litt sånn
det er ikke så verst

Ikke så verst å f. eks. begynne på en ny bok, som den jeg har begynt på nå
ærlig, virkelighetsnær, der jeg inhalerer nesten hvert ord

Ha improvisoriske middager på traurige tirsdager, der spillelistene går i loop i bakgrunnen
​akkurat slik jeg liker det

Eller bare snakke med noen, å ha tid til de gode samtalene
når man hører hei-et deres gir alt mening

Hva skal man skrive når man har tid til det
hva med dette

Det som ikke eldes

Det eneste som ikke eldes i ansiktet, er øynene. De er like klare den dagen vi blir født som den dagen vi dør. Blodårene i dem kan riktignok sprenges, og hinnene riktignok mattes, men lyset i dem forandrer seg aldri. Det er alderdommen. Alle ansiktets detaljer er synlige, alle spor i livet har avsatt i det, lar seg følge. Ansiktet er furet, rynkete, posete, herjet av tiden. Men øynene er klare, og om ikke unge, så likesom utenfor den tiden som preger ansiktet ellers. Det er som om en annen ser på oss, fra et sted innenfor ansiktet, hvor alt er annerledes. Nærmere et annet menneskes sjel er det vanskelig å komme.
 

Karl Ove Knausgård, Min Kamp 1 (2010).

  • 03.06.2016
  • ///

01:27

  • 31.05.2016
  • ///

13:17



goosebumps

link

  • 21.05.2016
  • ///

Under det trivielle

Drar inn lukta fra puta, tar meg tid til det
myser mot sollyset utenfor

Ser mønster på himmelen som danner fasonger og nye former
noe vakkert i det hverdagslige man ofte tar for gitt

Ut av senga, tripper, som om gulvet i hybelen gløder
ringer til deg, ser deg, du er akkurat slik jeg ser deg for meg

Smiler til hverandre
liksom på lag

Åpner døra, kjenner varmen når solstrålene treffer huden min
og merker at jeg gleder meg til mer av dette framover

Ting som dette, det man glemmer å ta seg tid til,
eller ikke får tid til oppi prosjekter, oppgaver, viktige datoer

Spesielt når den viktige dagen kommer nærmere og nærmere
litt som å grue seg til BCG-sprøyten på barneskolen

Kraften i hverdagen, alt fint under det trivielle 
bare man legger merke til det

Rom og bøker





Jeg vil ha et bibliotek som dette
Skjermbilde fra NRK 

Spørsmål (1/2)

Hva gjør man
når virkeligheten bestemmer

Når den setter begrensninger
bremser ned farten og sitter med makten

Når ting er så fritt,
men likevel så vanskelig å trenge igjennom

Når du møter på uomtvistelige situasjoner
som byr på utfordringer, oppgaver, puslespill, ting som må løses

  • 30.04.2016
  • ///

Tanker om spørsmålene (2/2)

Spør jeg
som om noen har fasiten på alt som skjer i verden

Men tenk, tenk om, hvis
det fins en sjanse til å vinne, vinne noe eller noen

Innstilling
ser jeg på glasset halvfullt eller halvtomt

Å trylle er vanskelig, men jeg kan prøve, delta, spille
og drite i tellingen, alle jukser uansett

Regler setter deg bare ut av spill

Jeg møter virkeligheten
og trykker på play

Himler



17. mars




18. mars




19. mars




20. mars
 



21. mars

*

Morgenens raske reise
som går fra zen til sen

Det å angripe dagen, dra seg inn i den
enkelte ganger litt sånn krigsleir-aktig

Men før alt det, morgenstunden
en viktig fase i kreative prosesser

Å slippe å nitenke, men kun det motsatte, tenke stort og fritt
nesten som du ligger i en slags kuvøse

Det er ofte da de beste idéene kommer
når det underbevisste jobber uten at du vet det

Tanker som hekles sammen
som skaper små univers

Prøver å bevare de stundene
et fint sted å være

Smil

  • 17.03.2016
  • ///

Spor

Jeg tenker ofte møtet mellom mennesker, valg og utfordringer. Utfordringer man møter på en daglig basis, hva de gjør med deg og hvordan de kontrollerer deg. Hvordan de gjør deg livredd, men likevel får deg til å bruse over. Situasjoner der du kjenner på hvert fiber i kroppen at du virkelig tester deg, eller store valg der du tar et sjumilssteg til et nivå du ikke vet du klarer å beherske. Bare måten det kan trigge deg på, utløse eksplosiver og fyrverkeri. Måten man satser og ser muligheter, til en dag du plutselig får en melding eller telefon som kan forandre alt. Måten utfordringer kan gire deg opp, og likevel få deg til å stoppe opp og utsette, som en trygget; en tilfredsstillelse. Jeg lurer på om livet ville fått en balsameffekt uten utfordringer, der du bare kunne glidd gjennom hverdagen uten komma og spørsmålstegn. Tror det hadde vært litt tungt om utfordringene bare hadde stoppet opp, for jeg lurer på om man ville kjempet like hardt uten.

  • 17.03.2016
  • ///

Tekst



Bilde



Bare føtter, fuglelyder, kveldslys
å skrive ned tankene våre, det man ser/tenker akkurat nå, som å ta grep, få kontroll

Å skrive, et forsøk på å sette noe i en større sammenheng
en måte å utforske det som ofte kan være vondt å akseptere

Samtidig som kan man granske hvem man er
og hvem andre er

Skildre følelser av vektløshet og drømmeverdener
ulike hendelser som veves sammen

Å lese og fortså en tekst når man selv ikke forstår
som en kopernikansk vending

Måten man kan være en del av teksten
og lese at man er en del av noe(n)

Det får meg til å glede meg til å skrive neste dag

Sol




Oppi prosjekter og egentlig alle prosesser, har denne bloggen blitt som en sol som får skinne i sentrum. Et slags stupebrett, der jeg hopper vekk fra hverdagens gjøremål. Jeg renser hjernen og skriver, som en måte å ta kontroll på. En plass der alt er kjempesubjektivt, sett gjennom mine øyne og i kraft av mitt blikk. Ofte lurer jeg på hvordan jeg ville reagert hadde jeg vært en utenforstående og lest disse tekstene. Alene vurderer jeg jo dem aldri selv. Mulig jeg er en smule inhabil, og lukker maskinen rett etter det er publisert, skrevet i stein, lagret i http. Samtidig får jeg et adredalin-kick når noen plukker opp noe av det jeg skriver, med andre innfalsviklinger og teorier, og vi kan diskutere dem i timesvis. En form for dialog, å bable skriftlig.

Bilde funnet her.

Rom


Morgensol
som smyger seg inn mellom blå gardiner

Februarvind
som siver gjennom veggene og sender lysstråler som scanner formene i rommet

Et kvadratisk rom med høyt tak
omringet av mange små, kvadratiske og rektangulere

Noen skritt unna, et kjøkken, og et bord med en regnbuefarget duk
og bokstavmagneter som har gått seg vill på kjøleskapet 

Småkommentarer, rullende øyne
småfeil det er en fryd å plukke på, men som er et minefelt å nevne, gitt reaksjonen nylig

Tiden står stille, spesielt nå
vanligvis tar tiden sats og fører oss inn i en eskalerende karusell man prøver å holde fast i

Man får virkeligheten i trynet
en sakte desillusjonering

Det er vanskelig å henge med i tiden
heldigvis henger vi sammen i den

Spill

01:33. Jeg vet aldri med disse store arrangementene, fester der man skal se og bli sett, mingle. Enorme lokaler fylt av mennesker kledd i sort som går i ett med hverandre, og utenfor, vakter som står rake som tinnsoldater. Ofte angrer jeg idet jeg entrer lokalet. Skulle bare blitt hjemme. Skanner over denne menneskemengden, prøver å lese enkelte mennesker og deres historie, som en personlig fargelegging. Ser kropper som kræsjer i hverandre, folk som presser seg fram i baren eller vandrer søkende rundt etter venner som er forsvunnet. Ukjente fjes, vennlige fjes, fjes du kanskje kjenner, fjes som virker interessert, men som i løpet av kvelden blir punktert av spisse albumer. Jeg syns ikke det er vanskelig å snakke med folk, men enkelte ganger kan selv de mest åpenbare frasene sitte langt inne. Jeg trekker pusten, beveger meg innover, blir stående og føle meg litt sånn i veien. Står en stund slik, rett opp og ned, som om å gå blant folk er noe som krever heltemot. Uten kart og kompass er jeg inne, blir en del av dette spillet. 

Tanker etter et arrangement. Jeg får ikke sove, derfor disse tankene ved sengekanten. Men nå har jeg skrevet for lenge, og nå er kroppen og hodet over i neste dag. Natta.

Pust




Pust ut

Ikke som et sukk, av avmakt eller engstelse,
men mer som en pause, pause fra akkurat nå

Så jeg kan se deg
Måten du er så tilstede i deg selv på en så vakker og tidløs måte

Jeg kan lett plassere deg hvor som helst
kun fantasien setter grenser

Et lite pust,
i form av tanker som en kryssklipt revy av levd liv, øyeblikk, minner

Tanker om valg og tilfeldigheter, som unike svingdører
som fører folk sammen

Varme



Kruset står tomt, klart, ved siden av kaffetrakteren som allerede er i gang. Sitter ved bordet på kjøkkenet, drar fingrene over det følsomme feltet på Macen slik at skjermen lyser opp, og fører pila over bokstavene og plukker opp slutten av den siste setningen som ble kuttet av i går kveld. Huset vi bor i her i Stockholm er iskaldt, som om den eneste varmen i huset er ni menneskekropper og våres aktiviteter. Men om morgenen, ingen bevegelse, ingen friksjon. Akkurat nå sitter jeg inntil en ovn som er på full guffe, men som ikke innfrir da mine forventninger til styrke 9 er høyere enn det den er nå. Likevel vinner den kampen om varmen over ullgenseren og stilongsen jeg har på. Himmelen og buskene utenfor er blitt til svart grøt blant vinduer som gløder. Kjøkkenet rent, alle kopper og tallerkner, matrester og kartonger er omhyggelig fjernet. Denne ensomheten liker jeg, føler meg nesten tilfreds. Selv i dette kalde huset, kan jeg føle alt jeg ser. Det er trygt, ingenting kan gå galt, om det gjør kan jeg klippe og lime det meste sammen igjen. Kaffen har blitt ferdig i mens jeg har skrevet dette innlegget. Varme i koppen, snart i kroppen. En varme å fokusere på.

  • 11.02.2016
  • ///

Lirke





Lirke er en multi-funksjonell benk med et lite, bevegelig sidebord, som kan brukes til skriving i notatbøker, maskiner og holde diverse gjenstander. Benkens allsidighet og enkle kontruksjon gir brukeren et personlig preg ved å tillate dem enkelt å posisjonere sidebordet til deres komfort. Lirke ble født i et studentmiljø, og ble utviklet med sikte på å gi bedre arm-støtte til både høyre- og venstrehendte under forelesninger. Lirke er en ideelt møbel for skole, hjem og kontor, og vil gi rommet en leken tilstedeværelse.

Hjemmelaget, da blir den litt ekstra spesiell. Litt fint, det å se den forvandles fra en skisse i en tegneblokk til den står oppreist, klar. Se hvordan ting funket/ikke funket. Den er perfekt uperfekt.

Februar



Stockholm. Vått, drivende regnvær og søndag kveld.
Møbelmesse neste og en skrekkblanda fryd i kroppen. Jeg gruer meg, gleder meg, så mange dommer som skal felles. Måten en skal eksponere seg selv på, mer enn man kanskje er komfortabel med. Foran bransjefolk, forhandlere og svensker ved navn Håkan, Madeleine eller Andersson. Med andre ord, en litt spicy lapskaus. Spent, gira, nervøs, sug i magen. Min største frykt er å drite meg ut. Og tenk foran denne gjengen blant proffer, profiler og svensker som krøker seg gjennom messen. Prosessen med å lage et møbel er lang, og denne gangen så lang at jeg har de siste ukene gått rundt med lett omgangssyke. Hver gang noen spør meg om møbelet mitt har jeg nesten blitt kvalm og kjent hysteriet boble i brystet. 

Men så er jeg likevel på messen med noe å formidle, ikke bare for å være synlig. Summa summarum er jeg heldigvis veldig på når jeg er på og veldig borte når jeg er borte. Det å få stille ut et møbel, den føles ganske unik hele veien. Synes denne verdenen er spennende, inspirerende, intens, uforutsigbar. Spent på hvor veien fører videre når universet utvides, om/når jeg skal kombinere dette med noe annet. Og igjen: jeg er veldig borte når jeg er borte, så en drøm er å sitte på et nes når jeg blir eldre og skrive ett eller annet, og snakke om drømmer og framtid, rett fra hjertet, fra toppen av hodet, ærlig og direkte, rolig, sammen med deg. Litt annet enn å male finérplater med vannbasert hvitmaling, det er jeg ganske drilla på nå.

Valg




Jeg har tenkt mye på å slippe selvsikkerheten løs i blandt og føle på det usikre, så kanskje ubehaget blir komforten. Sistnevnte, det man konstant strever etter, er det forutsatt at det er en bra ting? Kanskje en skal prøve å føle på det ukomfortable, og bli overrasket. Du kan jo aldri forutsi hvordan du vil reagere i ulike omstendigheter. Å la seg selv være i øyeblikket og slippe seg løs; da bør en være modig nok til å føle på det ukjente og ikke dømme et øyeblikk. En konstant evaluering. Personlig har jeg en brøk i meg som ikke helt går opp. Splittelsen mellom nettopp dette, velge en følelse. Men kanskje noe jeg har klart å gjøre noe med i det siste, som jeg synes har vært skummelt, men fint. Selvfølelsen kan være en rakker, den kan lure deg trill rundt.

Januar



Det er lite tid av tid til å la tankene fly rundt om i rommet akkurat nå. Eller bare det å skrive, min måte å flykte fra det grepet hverdagen har rundt meg. Når jeg skriver føler jeg meg hel og tydelig. Tiden fylles heller med hardt arbeid på skolen som vanlig, og et forsøk på å komme meg gjennom årets første uke. Å, vent, jeg mener andre. Gjennom hele januar har jeg omtrent lettet på skuldrene hver gang folk spør meg hvilken dato det er. Likevel står jeg opp og spurter gjennom dagen i et forrykende tempo som etter hvert dabber fullstendig av en gang mellom halv fire-fire, og så er jeg på vei hjem. Det er helt uregissert og samtidig helt bevisst. Uansett, tegningene over er av Ana Kras, en møbeldesigner, illustratør, fotograf og modell som heldigvis får tankene mine til å spore av fra arbeidet. Hennes arbeid gjør meg bare så glad. 

Bildet over er funnet her.

Desember

doyourbest




Et bilde pappa tok fra Svalbard denne uka. 

Her i Bergen er det ikke fult så mye snø om dagen, men temmelig surt og regntungt, og jeg er fortsatt i mine sneakers.
Enda et semester er historie, og jeg glemmer alltid hvor for det går, og hvor tøft det faktisk er. Å være student er en stor belastning. I mitt tilfelle, når et produkt er ferdig, legger jeg samtidig hodet på hoggestabben. Der skal produktet diskuteres, dissekeres, slaktes eller hylles. Samtidig skal jeg stå ved siden av som et høyreist fytårn og lyse opp og over arbeidet mitt. I tillegg er det overhengende krav om å levere, noe jeg jo blir trigget og motivert av, men også stresset av, midt oppi det. Jeg har jo et liv utenom også, to planeter, på og av skolen, som er helt nødvendig for meg at går i bane for å ikke totalt miste meg selv. Enda en planet er denne bloggen som på mange måter er min styrke, da den er håndgripelig, min sannhet og mitt arbeid. 

Jeg tror jeg stresser for mye. Og jeg er nesten bombesikker på at de fleste studenter også gjør det, uavhengig av fakultet eller yrkesretning. Stresse med å bli ferdig, levere, vinne, sammenligne seg selv med andre. Bare å gjøre sitt beste er liksom ikke godt nok lengere. Oppi skolesirkuset finnes det også pauser i mellom, og tiden brukes bl. a. på å fundere på om jeg skal kombinere dette med noe annet. Jeg vil ha et langt liv og gjøre mest mulig. Ha design som mitt fundament, men også spille på flere strenger. Det håper jeg det blir tid til, tid er jo alltid noe man ønsker mer av. Jeg leste at i fremtiden vil vi leve til vi er 200 år. Noen forskere mener at noen av våre første 200-åringer allerede lever. Skulle ønske jeg var en av dem, hva er det man da stresser med? 

Vi venstrehendte



 

 

right på engelsk, og på mange andre språk, betyr både "høyre" og "riktig".
venstre derimot, betyr "klossete" på fransk og tysk. på latin: "ond". og på gresk: "truende". det er jo ikke bra.

dette har jeg tenkt mye på i det siste, og jeg synes det er en ganske fascinerende greie. 
det at man kan "bonde" med noen som skriver med samme hånd som deg, synes jeg er litt fint, men også litt rart? dog er vi jo en minoritet, så sånn sett er det jo en ganske stor ting å ha tilfelles. men at vi venstrehendte tjener mer i jobbsammenheng og at vi har økt risiko for å bli rusmisbrukere, blir jo bare underholdende. 

uansett er det gøy å ha disse i ryggen:

 
likevel 
i enkelte settinger kan det være utrolig tungvindt og vrient å være venstrehendt. samt irriterende og veldig upraktisk. 
selv om det slettes ikke ser ut til å være noe problem for angelina, er det likevel en uting på noen områder. 
mange av disse er jo bare hverdagslige sysler, men der det er mest upraktisk er under forelesninger, seminarer eller viktige arrangementer, da dette kan være et lite handikap for oss uten en støtte til armen. 






derfor blir dette temaet i mitt nye prosjekt
stay tuned

Bygården


Når jeg jobber lukker jeg meg inne, jeg vil hverken treffe noen, gå i butikken, lage middag. Bare smøre meg en brødskive med markell i tomat ved kjøkkenbenken. Jeg føler meg bedre i min egen leilighet med mine tanker og sprøe idéer enn ute blant folk. Enkelte ganger våkner jeg opp fem og er klar for å jobbe. Andre ganger sover jeg til tre om ettermiddagen.

Prosjektet til Hanne og meg er nå historie. Et perfekt samarbeid, og et prosjekt jeg nesten ga sjela mi til. Når man jobber så intenst og så engasjert får man lett tunnellsyn og lukker ut alt annet. Et langt prosjekt og to månedsskifter, men nå er det endelig komplett(!!).

Oppgaven vi fikk var å gi nytt liv til et eksisterende bygg her i Bergen - nemlig vår egen skole.

Noe Hanne og jeg savnet her i Bergen er et sted for matlaging og fellesskap; et sted man møtes på kjøkkenet for å lære mer om matlaging, dyrking av mat og ens tradisjoner, og det sosiale som følger med. Vi var hele tiden fascinert av hele konseptet rundt et drivhus og dyrking av mat. Vi bestemte oss derfor for å plassere et drivhus på det eksisterende bygget, og forvandle det om til en matstasjon midt i hjertet av Bergen. Vi var opptatt av å gi mennesker i byen kunnskap og forståelse av naturens gaver, skape fellesskap og matglede på kjøkkenet, bringe jordbruket til folket og byen, og dyrke planter fra jord til bord


Det ble døpt Bygården.
Bygget inneholder et veksthus, et stort kjøkken og hage med dyrkbar jord, bibliotek og auditorium.








Vi er hverken ingeniører eller arkitekter og aner ikke hva vi holder på med når det kommer til konstruksjoner til et bygg. Men- drivhus ble det til slutt! Takket være god hjelp og møter med dyktige mennesker, samt mange klumsete spørsmål, fikk vi hjelpen vi trengte. Vi synes det ble en homerun.



Et stort areal på kjøkkenet, beregnet for mennesker i alle aldre, derav de to nivåene på kjøkkenbenken. Furu er et treverk som går igjen i bygget, som får fram den rustikke følelsen vi ønsker å skape. Furu er undervurdert.






Vårt lille bibliotek var viktig og nødvendig å ha for kunnskap og informasjon om vår visjon og jordbruk. Sittegruppene har jeg laget selv, ukompliserte og i furu-drakt.





Taket er fjernet for å få til denne rendringen, men du finner hvertfall takterrassen på toppen.

Håper du likte vårt konsept og prosjekt :)

Tate Modern












The Weather Project (2004)
Ólafur Elíasson

Les mer i arkivet » August 2016 » Juli 2016 » Juni 2016
hits