Tanketekst

Jeg står med tversoversløyfe og hvit skjorte, mamma gjenreiser en litt nedfallen hestehale og tar på årets siste antrekk. Fyrverkeriene lades, snart går startskuddet for det nye året.

Jeg tenker på dette året og lurer på hva det vil fylles med, hvordan det vil fargelegges. Kanskje jeg tenker altfor mye på det. Noen sier at man burde slutte å tenke så mye, andre sier 'la oss snakke om det'.

Alt som skjer med din fullstendige tilstedeværelse. Året fylles, seksten blir til sytten, sangen avsluttes og overtas av en annen, den ene foten settes foran den andre, snøfnugget faller, samler seg, blir til hvit masse, stjernen blinker to, tre, kanskje fire ganger, flyet ruller, letter, stiger, faller, treffer, lander, vinden som danser blant trærne, ballongen som sprekker i lufta, kloden spinner, vannet fryser, Facebook åpnes, verden lukkes, alt som skjer i et evigvarende maskineri som drives på autopilot uten at vi klarer å styre eller kontrollere det.

Tankene kan fort forsvinne i en slags vektløs ballett der jeg må plassere føttene på bakken for å ikke stange i en lyktestolpe eller snuble fra fortauskanten. Å være bevisst på det, den litt rare og uhyggelige følelsen du får når du tenker på søvn, men ikke klarer å sovne, å puste når du får vite at din høyre lunge tar inn mer luft enn din venstre (1), og liksom kjenner etter, prøve å kompensere det eller noe. Det er kanskje ute av vår kontroll, et uendelig mysterium, en tilmålt blanding av rytme, fart og gjenkjenning.



(1) Kilde

  • 12.02.2017
  • ///

Lyd

Den følelsen jeg fikk da jeg forstod at også lyden var fysisk, noe som beveget seg gjennom rommet, var den av klarhet, at verden ikke hadde noen hemmeligheter, og ikke noe dyp, men at alt i den var åpent og klart som bekkevann, som snødekte jorder, som stjernestrødde nattehimler.

Om vinteren (2015), Karl Ove Knausgård

  • 12.12.2016
  • ///

#1

ventil
        1   innretning som åpner eller stenger for damp, gass, væske eller lignende

  • 09.12.2016
  • ///

Sans for


 
  • 27.11.2016
  • ///

Sans for



 
  • 30.10.2016
  • ///

Skru tiden

Hvorfor kjenner man på at tiden bestandig går så fort
og en time ekstra om dagen føles som en evighet

Øyeblikk, tusen tikk
snart skal oktober avløses av november

Følelsen av alt du liksom skulle rekke
som å sende den mailen, den meldingen, lese den boken

Men heller sitter du oppgitt tilbake
og kjenner på tiden,
og den ene ekstra timen,
og alt som «bare ble sånn» 

Video


Kelsey Lu - Morning After Coffee
  • 23.08.2016
  • ///

Kart

Følg veiene

 

fra en strekning til en annen​

gjennom grusveier, asfalterte veier, svinger og strake etapper

fra tusenvis av høydemetre over havet til ingen

fra jeg og eg og i og æ

fra min by til din by

 

Veiene som binder oss sammen

  • 26.07.2016
  • ///

Se

Det er merkelig at du finnes,
men at du ikke vet noen ting om hvordan verden ser ut.

Det er merkelig at det finnes en første gang man ser himmelen,
en første gang man ser solen,
en første gang man kjenner luften mot huden.

Det er merkelig at det finnes en første gang man ser et ansikt,
et tre,
en lampe,
en pysjamas,
en sko.

I mitt liv hender det nesten aldri lenger.
Men snart gjør det det.

Om bare noen uker vil jeg se deg for første gang.


Karl Ove Knausgård, Om vinteren (2015).

  • 28.06.2016
  • ///

Tid

Det er rart når du går fra en låst hverdag
med et ønske om å gjøre alt annet når du er ferdig

Til å ikke vite hva du skal gjøre når du faktisk er ferdig
i en tidssone med et hav av timer

Likevel liker jeg det litt sånn
det er ikke så verst

Ikke så verst å f. eks. begynne på en ny bok, som den jeg har begynt på nå
ærlig, virkelighetsnær, der jeg inhalerer nesten hvert ord

Ha middager på traurige tirsdager, la spillelistene på Spotify bestemme farten
​akkurat slik jeg liker det

Eller bare snakke med noen, å ha tid til de gode samtalene
når man hører hei-et deres gir alt mening

Hva skal man skrive når man har tid til det
hva med dette

Det som ikke eldes

Det eneste som ikke eldes i ansiktet, er øynene. De er like klare den dagen vi blir født som den dagen vi dør. Blodårene i dem kan riktignok sprenges, og hinnene riktignok mattes, men lyset i dem forandrer seg aldri. Det er alderdommen. Alle ansiktets detaljer er synlige, alle spor i livet har avsatt i det, lar seg følge. Ansiktet er furet, rynkete, posete, herjet av tiden. Men øynene er klare, og om ikke unge, så likesom utenfor den tiden som preger ansiktet ellers. Det er som om en annen ser på oss, fra et sted innenfor ansiktet, hvor alt er annerledes. Nærmere et annet menneskes sjel er det vanskelig å komme.
 

Karl Ove Knausgård, Min Kamp 1 (2010).

  • 03.06.2016
  • ///

01:27

  • 31.05.2016
  • ///

13:17



goosebumps

link

  • 21.05.2016
  • ///

Under det trivielle

Drar inn lukta fra puta,
myser mot sollyset utenfor

Ser mot himmelen og ser et lappeteppe av skyer
noe vakkert i det hverdagslige man ofte tar for gitt

Ut av senga
ringer til deg, ser deg, du er akkurat slik jeg ser deg for meg

Smiler til hverandre
liksom på lag

Åpner døra og kjenner varmen
merker at jeg gleder meg til mer av dette framover

Ting som dette, det man glemmer å ta seg tid til,
eller ikke får tid til oppi prosjekter, oppgaver, viktige datoer

Spesielt når den viktige dagen kommer nærmere og nærmere
litt som å grue seg til BCG-sprøyten på barneskolen

Kraften i hverdagen, alt fint under det trivielle 
bare man legger merke til det

Rom og bøker





Jeg vil ha et bibliotek som dette
Skjermbilde fra NRK 

Spørsmål (1/2)

Hva gjør man
når virkeligheten bestemmer

Når den setter begrensninger
bremser ned farten og sitter med makten

Når ting er så fritt,
men likevel så vanskelig å trenge igjennom

Når du møter på uomtvistelige situasjoner
som byr på utfordringer, oppgaver, puslespill, ting som må løses

  • 30.04.2016
  • ///

Tanker om spørsmålene (2/2)

Spør jeg
som om noen har fasiten på alt som skjer i verden

Men tenk, tenk om, hvis
det fins en sjanse til å vinne, vinne noe eller noen

Innstilling
ser jeg på glasset halvfullt eller halvtomt

Å trylle er vanskelig, men jeg kan prøve, delta, spille
og drite i tellingen, alle jukser uansett

Regler setter deg bare ut av spill

Jeg møter virkeligheten
og trykker på play

Himler



17. mars




18. mars




19. mars




20. mars
 



21. mars

Smil

  • 17.03.2016
  • ///

Sol




Oppi prosjekter og egentlig alle prosesser, skinner denne bloggen alltid for seg selv. Et slags stupebrett, der jeg hopper vekk fra hverdagens gjøremål. Jeg renser hjernen og skriver. Ofte lurer jeg på hvordan jeg ville reagert hadde jeg vært en utenforstående og lest disse tekstene. Alene vurderer jeg jo dem aldri selv. Mulig jeg er en smule inhabil, og lukker maskinen rett etter det er publisert, skrevet i stein, lagret i http. Samtidig får jeg et adredalin-kick når noen plukker opp noe av det jeg skriver, med andre innfalsviklinger og teorier, og vi kan diskutere dem i timesvis. En form for dialog, å bable skriftlig.

Bilde funnet her.

Rom


Morgensol
som smyger seg inn mellom blå gardiner

Februarvind
som siver gjennom veggene og sender lysstråler som scanner formene i rommet

Et kvadratisk rom med høyt tak
omringet av mange små, kvadratiske og rektangulere

Noen skritt unna, et kjøkken, og et bord med en regnbuefarget duk
og bokstavmagneter som har gått seg vill på kjøleskapet 

Småkommentarer, rullende øyne
småfeil det er en fryd å plukke på, men som er et minefelt å nevne, gitt reaksjonen nylig

Tiden står stille nå, 
når dette innlegget er ferdig er den igang igjen

Man får virkeligheten slengt i trynet

Det er vanskelig å henge med i tiden
heldigvis henger vi sammen i den

Pust


 

Pust ut

Ikke som et sukk, av avmakt eller engstelse,
men mer som en pause, pause fra akkurat nå

Så jeg kan se deg
dine farger, former, lyder og bevegelser

Et lite pust,
i form av tanker og følelsen av levd liv

Tanker om valg og tilfeldigheter, et unikt mønster
som har ført oss sammen

Varme


 

Kruset står tomt, klart, ved siden av kaffetrakteren som allerede er i gang. Sitter ved bordet på kjøkkenet, lyset fra datamaskinen er det eneste som holder lys i rommet. Huset vi bor i her i Stockholm er iskaldt, som om den eneste varmen i huset er ni menneskekropper og våres aktiviteter. Men om morgenen, ingen bevegelse, ingen friksjon. Akkurat nå sitter jeg inntil en ovn som er på full guffe, men som ikke innfrir da mine forventninger til styrke 9 er høyere enn det den er nå. Likevel vinner den kampen om varmen over ullgenseren og stilongsen jeg har på. Kjøkkenet rent, alle kopper og tallerkner, matrester og kartonger er omhyggelig fjernet. Denne ensomheten liker jeg. Selv i dette kalde huset har jeg likevel kontroll på alt rundt meg. Det er trygt, ingenting kan gå galt. Kaffen har blitt ferdig i mens jeg har skrevet dette innlegget. Varme i koppen, snart i kroppen. En varme å fokusere på.

  • 11.02.2016
  • ///

Lirke





Lirke er en multi-funksjonell benk med et lite, bevegelig sidebord, som kan brukes til skriving i notatbøker, maskiner og holde diverse gjenstander. Benkens allsidighet og enkle kontruksjon gir brukeren et personlig preg ved å tillate dem enkelt å posisjonere sidebordet til deres komfort. Lirke ble født i et studentmiljø, og ble utviklet med sikte på å gi bedre arm-støtte til både høyre- og venstrehendte under forelesninger. Lirke er en ideelt møbel for skole, hjem og kontor, og vil gi rommet en leken tilstedeværelse.

Hjemmelaget, da blir den litt ekstra spesiell. Litt fint, det å se den forvandles fra en skisse i en tegneblokk til den står oppreist, klar. Se hvordan ting funket/ikke funket. Den er perfekt uperfekt.

Februar


 

Stockholm. 
Møbelmesse neste og en skrekkblanda fryd i kroppen. Jeg gruer meg, gleder meg, så mange dommer som skal felles foran svensker og bransjefolk. Med andre ord, en litt spicy lapskaus. Spent, gira, nervøs, sug i magen. Prosessen med å lage et møbel er lang, og denne gangen så lang at jeg har de siste ukene blitt akutt kvalm om noen spør meg om møbelet mitt. Jeg prøver derfor å tenke og fylle tiden med noe annet.

Men så er jeg likevel på messen med noe å formidle, ikke bare for å være synlig. Det å få stille ut et møbel er ganske unikt. Synes denne verdenen er spennende, inspirerende, intens, uforutsigbar. Spent på hvor veien fører videre når universet utvides, om/når jeg skal kombinere dette med noe annet. Jeg er veldig borte når jeg er borte, så en drøm er å skrive i lange strekk, om drømmer og framtid, rett fra hjertet, fra toppen av hodet sammen med deg. Litt annet enn å male finérplater med vannbasert hvitmaling, det er jeg ganske drilla på nå.

Valg




Jeg har tenkt mye på å slippe selvsikkerheten løs i blandt og føle på det usikre, så kanskje ubehaget blir komforten. Sistnevnte, det man konstant strever etter, er det forutsatt at det er en bra ting? Kanskje en skal prøve å føle på det ukomfortable, og bli overrasket. Du kan jo aldri forutsi hvordan du vil reagere i ulike omstendigheter. Å la seg selv være i øyeblikket og slippe seg løs; da bør en være modig nok til å føle på det ukjente og ikke dømme et øyeblikk. En konstant evaluering. Det er en splittelse i meg som ikke går opp, å velge en følelse. Men kanskje noe jeg har klart å gjøre noe med i det siste, som jeg synes har vært skummelt, men fint. 
 
 

Januar


 

Det er lite tid av tid til å la tankene fly rundt om i rommet akkurat nå. Eller bare det å skrive, min måte å flykte fra det grepet hverdagen har rundt meg. Jeg skriver og føler meg tydeligere. Tiden fylles heller med hardt arbeid på skolen som vanlig, og et forsøk på å komme meg gjennom årets første uke. Å, vent, jeg mener andre. Gjennom hele januar har jeg omtrent lettet på skuldrene hver gang folk spør meg hvilken dato det er. Likevel står jeg opp og spurter gjennom dagen i et forrykende tempo som etter hvert dabber fullstendig av en gang mellom halv fire-fire, og så er jeg på vei hjem. Det er helt uregissert og samtidig helt bevisst. Uansett, tegningene over er av Ana Kras, en møbeldesigner, illustratør, fotograf og modell som heldigvis får tankene mine til å spore av fra arbeidet. Hennes arbeid gjør meg bare så glad. 

Bildet over er funnet her.

Desember

doyourbest




Et bilde pappa tok fra Svalbard denne uka. 

Her i Bergen er det ikke fult så mye snø om dagen, men temmelig surt og regntungt, og jeg er fortsatt i mine sneakers.
Enda et semester er historie, og jeg glemmer alltid hvor for det går, og hvor tøft det faktisk er. Å være student er en stor belastning. I mitt tilfelle, når et produkt er ferdig, legger jeg samtidig hodet på hoggestabben. Noe som er så personlig skal bli allemannseie og diskuteres opp og ned i mente. Jeg skal representere, motta all kritikk, lyse over produktet.

Jeg tror jeg stresser for mye. Og jeg er nesten bombesikker på at de fleste studenter også gjør det, uavhengig av fakultet eller yrkesretning. Stresse med å bli ferdig, levere, vinne, sammenligne seg selv med andre. Bare å gjøre sitt beste er liksom ikke godt nok lengre. Oppi skolesirkuset finnes det også pauser i mellom, og tiden brukes bl. a. på å fundere på om jeg skal kombinere dette med noe annet. Jeg vil ha et langt liv og gjøre mest mulig. Ha design som mitt fundament, men også spille på flere strenger. Det håper jeg det blir tid til, tid er jo alltid noe man ønsker mer av. Jeg leste at i fremtiden vil vi leve til vi er 200 år. Noen forskere mener at noen av våre første 200-åringer allerede lever. Skulle ønske jeg var en av dem, hva er det man da stresser med? 

Vi venstrehendte



 

 

right på engelsk, og på mange andre språk, betyr både "høyre" og "riktig".
venstre derimot, betyr "klossete" på fransk og tysk. på latin: "ond". og på gresk: "truende". det er jo ikke bra.

dette har jeg tenkt mye på i det siste, og jeg synes det er en ganske fascinerende greie. 
det at man kan "bonde" med noen som skriver med samme hånd som deg, synes jeg er litt fint, men også litt rart? dog er vi jo en minoritet, så sånn sett er det jo en ganske stor ting å ha tilfelles. men at vi venstrehendte tjener mer i jobbsammenheng og at vi har økt risiko for å bli rusmisbrukere, blir jo bare underholdende. 

uansett er det gøy å ha disse i ryggen:

 
likevel 
i enkelte settinger kan det være utrolig tungvindt og vrient å være venstrehendt. samt irriterende og veldig upraktisk. 
selv om det slettes ikke ser ut til å være noe problem for angelina, er det likevel en uting på noen områder. 
mange av disse er jo bare hverdagslige sysler, men der det er mest upraktisk er under forelesninger, seminarer eller viktige arrangementer, da dette kan være et lite handikap for oss uten en støtte til armen. 






derfor blir dette temaet i mitt nye prosjekt
stay tuned

Les mer i arkivet » Februar 2017 » Desember 2016 » November 2016
hits